Forventningene folk har til oss er umenneskelige

Utdrag fra et åpenhjertig og sårbart innlegg i den lukka Facebook-gruppa vår, "Tett på Potespor i Hjertet". Innlegget gir et innsyn i hvor stor påkjenning arbeidet med å drive en ideell organisasjon kan gi, særlig når den drives av kun to stk som har levd under stort press i mange måneder.

Bilde og tekst: Tina, daglig leder.

Det har vært nok en natt med minimalt søvn da jeg må mate/medisinere Alani hver tredje time. Dette har foregått i tre uker foreløpig. Å få henne opp i vekt har vært kritisk for å få henne gjennom behandlingen. (Dere kan lese om Alani på Facebook-siden vår.) Jeg bruker utrolig lang tid på å sovne, så det er ikke slik at jeg forsvinner inn i drømmeland straks hodet treffer puta - tvert imot. Rekker jeg å få noe søvn før klokka ringer igjen er jeg heldig. Man er altså sjelden uthvilt når man våkner. Dette er ikke rent Alanis "skyld", men også det enorme stresset vi lever i. I dag har det ikke vært noen dyrlegetimer for katter fra "mine" avdelinger, derfor har det vært en "kontordag". Jeg sitter da kanskje mest på rompa, men det er ikke så avslappende som man skulle ønske. Oppgavene er så mange og man føler at man aldri blir ferdig.

Eksempler på "kontordag"-oppgaver:

  • Svare på Facebook-meldinger fortløpende gjennom hele dagen

  • Svare på mailer fra tre ulike innbokser

  • Oppdatere Facebook-siden så følgere ser hva vi gjør og hvordan det går med kattene

  • Lese gjennom og lagre journaler, legge dem inn i systemet vårt så alt er oppdatert ang. enhver katt (nå har vi 82 stk i systemet - det vil se de som ikke er adoptert enda)

  • Gi fosterhjem oppfølging

  • Ha kontakt med dyreklinikker

  • Betale regninger

  • Refundere penger til frivillige som har lagt ut ved kjøp av medisiner, katteutstyr eller drivstoff

  • Oppdatere hjemmesiden (viktig at f.eks. adopsjonsside er oppdatert etterhvert som katter blir adoptert)

  • Ha adopsjonsintervju

  • Skrive, oppdatere eller fjerne annonser

  • Sende ut kastreringspåminnelser til de som har adoptert kattunger

  • Følge opp de som nylig har adoptert

  • Sørge for at alle som fostrer eller adopterer får kontrakter og all relevant informasjonsskriv

  • Legge inn informasjon i Potespor-tilhørende grupper (som fosterhjeminfo og info til frivillige sjåfører)

  • Søke etter sjåfører for katter som behøver skyss til og fra veterinær fremover

  • Få oversikt over hvilke katter som behøver et nytt sted å være i jula og finne dem nye fosterhjem

  • Finne tidspunkt fosterhjem er hjemme for så å sette opp dyrlegetimer til katter som behøver det

  • Oppdatere mange ulike dokumenter og skjemaer vi bruker under administrering

  • Slite med tekniske problemer slik at enkelte oppgaver tar mye lengre tid enn nødvendig (som i dag)


Utenom dette må man jo naturligvis forsøke å ta hensyn til menneskelige behov som sult, toalettbesøk og et 5-minutt avkobling når det er mulig. Som andre må også vi betale egne regninger, holde hjemmet rent, gjøre oppvask og klesvask, rydde, handle, støvsuge, mate dyr, tørke spy/diarè, plukke kasser, administrere medisinering, stelle med kattene i de fysiske katteavdelingene våre og prøve å få litt tid til de som står oss nært på både to og fire bein. Men det er vanskelig å få til alt dette og det skjer jevnlig at vi må forsømme egne behov. I det siste har det vært så hektisk og så mange påkjenninger at det har begynt å tære veldig på oss. Mens jeg skriver kjenner jeg at hjertet dunker og at angsten sitter i halsen. Jeg tar meg selv i å se at hendene skjelver når jeg løfter dem og kjenner at beina omtrent skrangler under meg når jeg går ned trappa. Enkelte dager kvier vi oss for å stå opp, se på telefonen eller ta opp pcen. Har mest lyst til å slå av lyden og forsvinne en stund. Stresset har gått på helsa løs i høst. Jeg har mitt andre magesår nå og Nina har også sine helseutfordringer. Selvfølgelig har også vi private stressfaktorer som ikke er relatert til frivillighetsarbeidet. Vi holder hardt i tøylene for å ikke treffe veggen disse dager. I kontakt med utenforstående er det tydelig at mange ikke har tenkt seg om før de skriver til oss. La oss klarere nok en gang:

  • Vårt arbeid er et frivillig og ulønnet initiativ

  • Vi er kun to personer som gjør ALT av drift, dyrestell og medhørende oppgaver

  • Vi har ingen større hjelpeplikt enn deg selv eller andre verdensborgere

  • Vi har ingen fridager

  • Vi håper ikke på flere å hjelpe, men FÆRRE

Ikke alle tenker over at dette er et frivillig initiativ og at vi ikke kan gjøre alt eller være overalt til enhver tid. Mange tror også at det er vår "jobb" å rydde opp om en dyr er til bry for dem, selv om vi ikke har noen større plikt til å hjelpe dyr enn noen andre i landet. Dersom vi ikke responderer på ønskelig vis blir vi rett som det er truet slik at dette fremmede dyrets skjebne plutselig ligger i våre hender.

Vi må sette noen grenser for å overleve dette presset og en av de viktigste grensene er å verne om privatlivet vårt og ha visse rutiner og regler.

Det er bl.a. derfor vi ikke offentliggjør telefonnumrene våre i forsøk på å spare oss for ytterligere uventede stressfaktorer og uhyggelige situasjoner som vi ikke har kontroll over. Men dessverre er erfaringen at mange ikke respekterer dette.

Når vi ikke blir møtt med respekt og forståelse velger vi å ta avstand. Vi verken ønsker eller orker å bruke tid på unødige konflikter eller rot. Det tar energien og fokuset vekk fra det som gjelder; Dyrene! Fordi det er så liten forståelse for arbeid som dette må Nina og jeg være tilgjengelig til alle døgnets tider, hver eneste dag hele året. Vi kan ikke starte f.eks. jobbe 9-15 hverdager og ta fri i helgene som de fleste andre som bidrar i samfunnet. Uten ei eneste krone i lønn jobber vi samt mange andre frivillige i Norge mye mer enn de fleste i lønnede posisjoner. Samtidig forventes det at vi skal yte og prestere ekstra godt. Bare ikke tro at kritikken lar vente på seg om noen har lyst til å si noe. Oftest er kritikken uberettiget også og bare basert på sjalusi eller et ønske om drama. Vi er glad for at de aller fleste heier på oss, men det er klart at enhver negativ respons tærer på. Kan vi ikke bare roe ned litt, be om hjelp og gi fra oss litt ansvar? Tro meg, vi gjør det så godt det overhode lar seg gjøre. Vi har hjelpere der vi kan ha det, men en del av oppgavene kan ingen erstatte oss i å gjøre - hvertfall ikke uten å få grundig opplæring og innføring, noe vi verken har tid eller overskudd til. Å "roe ned" er ikke et valg vi har. Hver gang vi har tenkt at vi skal sette en lavere inntaksgrense og innføre faste fritider/fridager skylles det en bølge med ekstra henvendelser og problemer over oss. Så vennligst ha oss unnskyldt om vi er litt trege til å svare på kommentarer, meldinger eller mail, at vi ikke vil gi ut telefonnummeret vårt eller kan gi spesialbehandling til de som ikke ønsker å følge rutinene våre. Fungerer ikke vårt opplegg for deg så er man fri til å kontakte andre organisasjoner som også hjelper dyr i nød. Vi er fullt klare over at vi ikke er perfekte og at vi ikke kan gjøre alle til lags.

  • Har du en klage, ta det opp med oss i stedet for å spre noe som kan være basert på en misforståelse og som potensielt kan skade mulighetene våre for å hjelpe dyr i fremtiden.

  • Meld deg heller ut av gruppene våre og slutt å følg siden vår i stedet for å sende kjipe meldinger.

Å konstant pushe seg selv i en jobb som politikerne, staten og mange i samfunnet mener ikke er lønnsberettiget, uansett hvor stor innsatsen og kompetansen er ER TUNGT. Det føles ut som om man gjør en utrolig utakknemlig tjeneste for samfunnet og at man rett og slett utnyttes av systemet.

Hvor utrolig mye som forventes av to alminnelige mennesker er latterlig. Vi skulle gjerne hatt flere hoder, hender, bein og klona oss selv om mulig, slik at vi kunne blidgjort alle og hjulpet ENDA flere dyr, MEN vi er bare menneskelige. I fare for å høres sur og bitter ut så kan det skyldes at vi rett og slett er på bristepunktet nå. Det er vanskelig å hente seg inn og lade opp når vi rett og slett ofte ikke har tid til det. Man kan rett og slett si at dette har blitt en livsstil. Er den sunn? Neppe. Mange dager får vi ikke tid til å unne oss litt frisk luft eller lage skikkelige mat, og ja søvnen har vi allerede nevnt. For ikke å snakke om alle som står oss nær som vi for alt for liten tid til/med.

Dette innlegget er kun skrevet i håp om forståelse. Det er ikke et stunt i håp om skryt eller trøst. Vi vet godt at majoriteten av dere som leser dette ønsker oss alt godt. Vi ønsker bare at flere tenker seg om før de tar kontakt. At man husker at vi er ekte mennesker bak innleggene. Vi går ikke så dypt innpå våre egne byrder bortsett fra når vi har mistet en katt vi har kjempet for, men det er fordi vi ikke har råd til å fokusere på det negative. Vi MÅ stå på fordi det er alt for få som gjør det. Vi sitter så dypt i dette nå at autopilot-knappen sitter fast sammen med følelsen av at vi har ikke noe valg. Vi er ikke noe bedre enn deg. Vi er bare Nina og Tina. Takk for oppmerksomheten.