Den mystiske kattungen som plastret hjertet mitt

For ett år siden skjedde det noe veldig merkelig og det hele endte med å endre livet mitt.

Alt startet med at niesa mi hadde observert en liten kattunge som løp ut fra min mors garasje. Dette var altså sent i november i fjor med snø og 11 minusgrader. Mor hadde sett kattebæsj på gulvet, men ingen kattunge selv. Siden det er så sjelden å finne en kattunge ute alene -spesielt sent på høsten etter kattungesesongen, ville jeg se an et par døgn for å kartlegge hvor mange katter som hadde flyttet inn. Jeg måtte anta at det var en liten kattefamilie der.

For å hjelpe dem og gjøre det ekstra aktuelt å bli i garasjen, hentet jeg en varmekasse, kattedo, mat og vann. Da jeg kom oppdaget jeg den lille kattungen som niesa mi hadde sett. Den satt på vedstabelen for å varme potene sine. Etter at alt var satt på plass, rygget min mor og jeg ut bilen for å se om kattene ville komme frem og forsyne seg av maten. Den lille kattungen hoppet ned fra den høye vedstabelen, trosset frykten for bilen og forsynte seg ivrig. Jeg håpet sterkt inni meg at den ikke var alene. 

𝗗𝗮 𝗱𝗲𝘁 𝗳𝗼𝗿𝘁𝘀𝗮𝘁𝘁 𝗶𝗸𝗸𝗲 𝘃𝗮𝗿 𝗼𝗯𝘀𝗲𝗿𝘃𝗲𝗿𝘁 𝗳𝗹𝗲𝗿𝗲 𝘀𝗽𝗼𝗿 𝗲𝗹𝗹𝗲𝗿 𝗸𝗮𝘁𝘁𝗲𝗿 𝗱𝗮𝗴𝗲𝗻 𝗲𝘁𝘁𝗲𝗿𝗽𝗮̊, 𝘀𝗸𝗷ø𝗻𝘁𝗲 𝗷𝗲𝗴 𝗮𝘁 𝗱𝗲𝗻 𝗹𝗶𝗹𝗹𝗲 𝘃𝗲𝗻𝗻𝗲𝗻 𝗺𝗮̊𝘁𝘁𝗲 𝘃æ𝗿𝗲 𝗮𝗹𝗲𝗻𝗲. Han hadde raskt benyttet seg av varmekassen og brukte allerede kattekassen som do i stedet for garasjegulvet. Det var ikke tegn til at flere enn han hadde brukt kattekassen eller spist av maten heller, så den kvelden satte jeg frem fella. Jeg prøvde først å bare bli sittende i bilen med lysene på slik som tidligere, men kattungen kom ikke. Den var sikkert skeptisk, så jeg slo av lysa og motoren og ventet. Fortsatt ingen pus... Jeg dro da garasjeporten litt ned, rygget enda lengre bak og skjønte at jeg kun hadde ørene å bruke for å vite om det ble fangst. Da tok det kanskje 10 minutter så hørte jeg at fella utløste seg. (Dette har jeg på film og kan vise dere senere.)

Jeg hadde egentlig tenkt å plassere kattungen i et fosterhjem i nærheten, men vedkommende kunne ikke stille likevel. Det var heller ingen andre som stod parat, så jeg skjønte at jeg måtte ta den med meg hjem selv. Dette var jeg ikke begeistret over fordi jeg var enda ikke helt meg selv etter å ha mistet min sjelepus tidligere på året. 🥀 Jeg hadde fortsatt et åpent, blødende sår i hjertet etter det uventa og traumatiske tapet av hjerte(s)katten min Eros, så jeg visste ikke om jeg hadde i meg å gi masse omsorg til en fremmed, liten venn igjen, men jeg hadde ikke noe valg. 

Valgte meg

Det ironiske og merkelige var at i tiden før kattungen dukket opp, hadde jeg mimret en del tilbake til da Eros var liten. Han var faktisk på samme alder da han kom til meg, bare 2 måneder gammel. Egentlig alt for ung til å forlate kattemor og søsken. Jeg var 17 år og hadde en ganske tøff periode hvor jeg til og med var permitert fra skolen. Et søskenbarn hadde igjen to kattunger fra et kull, så jeg dro dit for å balsamere hjertet mitt. Det var da den lille, sorte hårballen på eget initiativ klatret opp i fanget mitt og la seg til å sove. 𝐇𝐚𝐧 𝐯𝐚𝐥𝐠𝐭𝐞 𝐬𝐞𝐠 𝐦𝐞𝐠, 𝐬𝐨𝐦 𝐨𝐦 𝐝𝐞𝐭 𝐡𝐞𝐥𝐞 𝐭𝐢𝐝𝐞𝐧 𝐯𝐚𝐫 𝐦𝐞𝐧𝐢𝐧𝐠𝐞𝐧 𝐚𝐭 𝐯𝐢 𝐬𝐤𝐮𝐥𝐥𝐞 𝐦ø𝐭𝐞𝐬 𝐬𝐚̊ 𝐡𝐚𝐧 𝐤𝐮𝐧𝐧𝐞 𝐩𝐥𝐚𝐬𝐭𝐫𝐞 𝐡𝐣𝐞𝐫𝐭𝐞𝐭 𝐦𝐢𝐭𝐭.❤️‍🩹

Jeg har alltid har følt sterkere tilknytning til dyr enn mennesker, men aldri før hadde jeg vært så knytta til en katt som jeg ble til Eros. Båndet vårt ble så genuint og nært at jeg drømte at jeg satte ham til verden selv og hadde fysisk vondt av lengsel da jeg var hjemmefra. Eros ble viktigst i livet mitt og med all kjærligheten han ga meg var det eneste riktige å oppkalle ham etter kjærlighetsguden. 💘

Det hadde nå gått 11 måneder og sorgen føltes nesten like sterk. Det var ekstra sårt å innse at jeg ikke hadde igjen så mange minner eller bilder fra tiden han var liten, så jeg gikk og tenkte at 𝗷𝗲𝗴 𝘀𝗸𝘂𝗹𝗹𝗲 ø𝗻𝘀𝗸𝗲𝘁 𝗷𝗲𝗴 𝗸𝘂𝗻𝗻𝗲 𝘀𝘁𝗮𝗿𝘁𝗲𝘁 𝗽𝗮̊ 𝗻𝘆𝘁𝘁 𝗺𝗲𝗱 𝗵𝗮𝗺. Jeg visste selvfølgelig at det ikke var mulig, men jeg husker godt at jeg bar på de tankene. 💔

Alene i verden

Sorg og traumer setter merker og det var blitt et hardt skall over hjertet mitt, men det kunne jeg ikke ta hensyn til nå. Den lille garasjepusen var alene i verden og trengte alt. Han flytta inn på badet mitt. Først i et lite bur for å ikke bli for overveldet. Med store, blanke øyne og lavt hode satt han redd og forvirret. Han var ikke interessert i meg, men mjauet sårt og ble ivrig da han så skilpaddemønstrede Emmi. Trodde han det var mamma? Det stakk i brystet mitt, for Emmi var kastrert og helt uinteressert i en kattunge. Jeg var den eneste som kunne gi pusungen varmen og omsorgen han trengte. 

Jeg hadde lagt igjen en brukt fleecejakke i buret hans for at han skulle bli kjent med lukten av meg. Jeg brukte den til å plukke ham opp og holde ham inn til meg, mens jeg strøk ham ømt. Først var kattungen anspent og skvetten, med hodet lent vekk fra meg på let etter en vei utvei, men det tok ikke mange dagene før han ble mykere i hendene mine. Sosialisering og tilvenning av berøring går oftest nokså fort med små kattunger, fordi de har så stort behov for varme og nærhet enda. Etter hvert kunne jeg kile ham under haka til at han responderte med å strekke halsen av nytelse. Med flere av disse kosestundene på badegulvet daglig fant han malemotoren sin, og følte seg tryggere og modigere. 💕

Etter noen dager hadde pusungen blitt så vant til meg at han ikke nøyde seg med å sitte på gulvet mer. Han klatret opp på badeservanten om jeg stod foran speilet, og fortsatte oppi hendene og opp til skuldrene mine. Der passet han så perfekt med størrelsen sin og gravde hodet inn i halskroken min. Vi observerte hverandre i speilet, før han kikket direkte på ansiktet mitt og knitret fornøyd. En liten sjarmør uten tvil. Hos veterinæren var eneste merknaden at han var ganske stor i magen, men vi håpet at en ormekur ville gjøre susen. Pusungen trollbandt også henne. «𝑺𝒂̊ 𝒖𝒕𝒓𝒐𝒍𝒊𝒈 𝒏𝒚𝒅𝒆𝒍𝒊𝒈 𝒉𝒂𝒏 𝒆𝒓. 𝑫𝒆𝒕 𝒆𝒓 𝒏𝒐𝒆 𝒔𝒑𝒆𝒔𝒊𝒆𝒍𝒕 𝒎𝒆𝒅 ø𝒚𝒏𝒆𝒏𝒆 𝒉𝒂𝒏𝒔.» Ja, jeg vet, tenkte jeg.

Ikke så fremmed likevel

Etter noen uker på badet og blanding av lukter fikk kattungen møte resten av katteflokken min. Vi tok det varsomt og gradvis da fremmede katter kan bli veldig redd hverandre. En ny katt er jo som en fremmed inntrenger, og de andre kattene var en god del eldre. Men introduseringen gikk mye bedre enn forventet og flere tok imot lillebror uten store nykker. Som Tobias, min første redningskatt som var oppstarten til hele organisasjonen. Han hadde vært terapikatt i ti år og både lekte og vasket den lille pusegutten, samt lærte bort sine beste teknikker.

Men det som forandret alt var da pusungen begynte å gjøre ting jeg umiddelbart kjente igjen. Fakter, triks og egenskaper som bare visse andre katter jeg kjente hadde gjort. Ting som ingen av de nåværende kunne ha lært ham. Og han fikk meg til å le igjen, passet på meg om natten og Jeg kunne ikke lenger fornekte det båndet vi hadde. Khion hadde klart å gjøre sorgen litt lettere å bære etter at han kom inn i livet mitt. 𝑲𝒂𝒏𝒔𝒌𝒋𝒆 𝒗𝒂𝒓 𝒅𝒆𝒕 𝒎𝒆𝒏𝒊𝒏𝒈𝒆𝒏 𝒉𝒆𝒍𝒆 𝒕𝒊𝒅𝒆𝒏? 💫

Et navn som omfavner alt

Pusungen måtte få et ordentlig navn og jeg slet veldig med å lande på noe som føltes helt rett. Det tok uker eller måneder, da jeg ville at det skulle reflektere den meningen jeg følte han kom med. Etter mye om og men ble det 𝐊𝐡𝐢𝐨𝐧. Det betyr faktisk eldgammel, men minner også om Chione som var en snøgudinne forbundet med friskhet, renhet og eleganse. Alt dette passet med historien hans om kattungen som dukket opp i snøen og skulle gi meg den nye starten jeg hadde fantasert om, som om han var en liten gave sendt fra min elskede Eros. 💘

𝐄𝐫𝐨𝐬 var en usedvanlig kjærlig, trygg, vakker, klok, morsom, trøstende og frisk katt som jeg trodde jeg ville ha med meg i mange år til. Å miste ham til noe så unødvendig som en stor hårball som satt fast, fordi akuttveterinæren ventet alt for lenge med å operere den ut var ubegripelig for meg. Jeg mistet en del av meg selv den dagen og jeg fikk heller ikke tatt farvel med ham da han aldri våknet opp fra narkosen. Jeg har alltid tatt tapet av alle pelsklinger tungt, men Eros kom inn i livet mitt i en tøff periode akkurat som Khion. Jeg var bare 18 år da den lille, sorte bylten fullstendig kapret hjertet mitt med enn jeg trodde var mulig. Han hadde vært med meg gjennom hele mitt unge voksne liv så, og han hadde vært så frisk og stabil hele livet at selv om han ble over 15 år, oppførte han seg fortsatt som en kattunge og jeg trodde vi hadde mye mer tid. Jeg husker knapt et liv uten ham og har alltid visst at å ta farvel med Eros ville rive meg i filler. 💔

𝗞𝗵𝗶𝗼𝗻 𝗵𝗮𝗿 𝗽𝗹𝗮𝘀𝘁𝗿𝗮 𝘀𝗮𝗺𝗺𝗲𝗻 𝗻𝗼𝗲𝗻 𝗮𝘃 𝗯𝗶𝘁𝗲𝗻𝗲 𝗶𝗴𝗷𝗲𝗻 𝗽𝗮̊ 𝗲𝘁 𝘂𝘁𝗿𝗼𝗹𝗶𝗴 𝘃𝗶𝘀. Når han legger seg inntil meg «smelter» han på plass nesten som Eros gjorde. Ingen intimsone, men omtrent snute mot snute. Når Khion ser på meg «føler» jeg hva han sier, som med Eros. Når han velter ned ting for å få oppmerksomhet, er det akkurat som Eros gjorde. Når han bringer en leke til meg for å leke apport og forstår kompliserte ting, er det som Lillefot. Og når han legger framlabbene strakt ut og kaster seg over skåla før maten er klar, er det som Sapphira. Han gjør disse visse tingene som jeg kun har opplevd med visse andre katter, og dette gjør at jeg føler meg så nær ham og litt nærmere de jeg savner igjen. Det har rett og slett gjort det lettere å leve og å se fremover igjen. 🫶🏼  - Tina, PiH-leder

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•