De "upopulære" kattene
Det begynner virkelig å merkes på mottaket vårt hvilke katter som er ønsket og ikke, og det som gjentar seg er at mange velger etter pelslengde og farge - ikke gemytt eller hvilken katt som trenger hjem mest. Jeg synes dette er så trist. Hvorfor er det slik?
Selv har jeg alltid valgt den "svakeste" når jeg har plukket meg ut kjæledyr - helt siden jeg var liten jente. Jeg valgte den svarte kattungen ingen ville ha, den skada hamsteren, det utfryste marsvinet og den mishandlede hunden. Hvorfor? Fordi de de fortjener å være ønsket de også, og av erfaring blir disse skapningene ekstremt takknemlige og hengivne dyr.
Når vi får henvendelser om adopsjon, er det min jobb å prøve å finne en best mulig match mellom katt og eier. Mange har preferanser og det som går igjen er at folk vil ha langhårede, tricolor, hvite, røde eller brune katter. De sorte og grå og korthårede blir igjen. Vi har hatt samme gjengen med slike katter siden i sommer, og jeg har så vondt av dem. De kan jo ikke noe for hvilken farge de fikk på pelsen.
Noen ganger velger folk den "flotteste" katten, men etter noen dager finner de ut at det ikke var en personlig eller kjemisk match - deretter kommer katten i retur. Jeg advarer alltid om dette på forhånd og varsler om at det er tøft for katter å flytte fram og tilbake. Etter å ha brent seg for å ha gått etter utseende, vil de ha den mest utadvente katten, og hvem blir igjen da? Jo, de svarte, grå og de som ikke er ferdig rehabilitert.
Det finnes noen få mennesker som tar kontakt og sier; "Jeg vil adoptere den katten DU mener trenger det aller mest!" Slike henvendelser er til å gråte av. Alle kattene trenger det like mye, men det er klart at noen blir aldri valgt.
F.eks Indigo og Simiel. De ble født her hos oss av Condie og Cindy fra Sula. Mødrene var vill da de kom hit, men alle kattungene ble tamme og omgjengelige. Kullet til Condie kalte jeg "Regnbuekullet", fordi alle kattungene var forskjellige. En var langhåret brun, langhåret tricolor, langhåret rød, korthåret tricolor, korthåret gråtabby og den siste var korthåret svart og hvit. Det var Indigo. Simiel fra "Bomullskullet" var den èneste korthåra av sin flokk, og jeg mistenkte umiddelbart at disse to ville bli en utfordring å få adoptert bort, men jeg trodde ikke at de ville være her etter et HALVT år.
ALLE som kommer på besøk elsker Indigo og Simiel. De er dem som møter deg med å stryke seg rundt beina dine, legger seg i fanget, leker og elsker deg ved første møte. De som møter dem fatter ikke hvorfor ingen vil ha dem. Disse to puseguttene er også veldig knyttet til hverandre og mitt største ønske er at de får leve sammen resten av livet.
Men at de er verdens snilleste puser og bestekompiser spiller ingen rolle, fordi de har ikke lang pels eller spennende farger. De TAPER i livet pga. utseendet sitt. En bivirkning av dette er at man mister tilliten til folk. Man vil ikke adoptere bort katter til hvem som helst, selv om katten har ventet lenge på å få et hjem. Man adopterer bort katter for at de skal få bo i sitt nye hjem for resten av livet - ikke på "prøve". Vi ser mer og mer at vi må tilby folk en fosterhjemsperiode før de adopterer katten - rett og slett for å unngå hyppig og traumatisk flytting for kattene.
Vær så snill å gå noen runder med deg selv når du skal adoptere et dyr. Hva er det som teller til sist? Er det at katten er spennende å se på, eller er det at du får en trofast og god hjertevenn for livet? Se de andre "upopulære" kattene våre i galleriet:
Comments