Til minne
om de vi har mistet

En del av jobben med å redde dyr, er dessverre at man ikke klarer å redde alle. Med vår "no-kill-policy" strekker vi oss så langt som mulig for å redde hver eneste katt. Det er kun de som er uhelbredelig syke/skada og absolutt ikke kan overleve som må få gå over regnbuebroen. Vi vurderer alltid hvert tilfelle nøye, fordi vi vil ikke at en katt som fysisk sett kan reddes skal måtte dø unødvendig.

Her er en side til minne om dem vi prøvde å redde, men som vi ble for små til å gjøre friske...

Katter setter dype spor på kort tid. Uansett hvor lenge de har vært hos oss, sørger vi tungt hver gang vi mister noen. Det værste er å kjenne på urettferdigheten ved at ikke alle katter får muligheten til å leve et friskt, langt og godt liv - for å gi dem alt det er alltid målet vårt.

Xanta

Storhaugen-kolonien

Katten som satte permanente spor i hjertet mitt, Xanta. Hun ble reddet utenfor huset til en gammel dame sammen med resten av kattefamilien sin. Første kvelden gjemte hun seg bak en stol, men lot meg stryke henne forsiktig. Da tenkte jeg at det er stort håp for henne og at jeg gledet meg til fremtiden.

Etterhvert som kattungene hennes ble adoptert, fikk Xanta flytte inn på badet sammen med moren sin, Nadine og Lille Håp som også var under rehabilitering. Dette har vanligvis en god virkning på kattene psykisk, men Xanta gjemte seg mer. En dag forstod jeg at noe var alvorlig galt. De nærmeste veterinærene tilgjengelig kunne ikke hjelpe og vi måtte gjennom tre veterinærer før vi fant ut hva som var problemet.

Xanta hadde ordentlig tannproblemer og hadde gått ned 600 gram. Hun hadde den kroniske tannkjøttsykdommen FORL/TR/RL (mange navn) og måtte trekke alle tennene sine. Vi trakk fem stk i første omgang og deretter fulgte et strengt medisineringsregime. Jeg var oppe flere ganger om natta for å mate og medisinere henne, og forlot aldri huset for lenge. Jeg SKULLE få Xanta frisk. Vi knyttet også bånd gjennom denne heftige prosessen. Hun lot meg jo mate og stelle med henne tross at hun ikke var sosialisert. Jeg forelsket meg litt og litt i henne hver dag.

En kveld kom jeg inn på badet. Da satt Xanta fremme og tittet på meg. Hun virket mye mer våken og tilgjengelig. Jeg ble helt sjarmert og satte meg ned for å nyte synet av henne og ta bilder. Nå begynte endelig det harde arbeidet å betale seg, tenkte jeg og hadde store planer for livet til Xanta.

Dagen etter, altså 13. april 2015 hadde jeg hatt en unormal skoledag, kom hjem og var sliten. Jeg var på badet og hilste på Xanta som satt på pleddet sitt. Sa til henne at jeg skulle komme etter en liten sofadupp. Men kort tid etter jeg hadde lagt meg, fikk jeg en trang til å gå på badet. Dette skjedde tre ganger før jeg plutselig fant Xanta pesende. Hun virket som om hun ikke fikk puste ordentlig. Jeg raste ivei til veterinæren i full panikk.

Xanta som ikke engang var helt tam holdt seg rolig. Etter en nøye undersøkelse sa veterinæren at Xanta hadde en kraftig bilyd på venstre lunge og at hun mistenkte blodpropp. Jeg hadde ingen erfaring med det fra før, så jeg lurte selvfølgelig på om det var noe vi kunne gjøre. Veterinær sa at hun kunne gi kortison, men at det ikke ville fjerne problemet permanent. Hun forklarte meg hvordan en blodpropp oppstår og at det ikke var noen måte å redde Xanta på.

Den beskjeden var noe av det vanskeligste jeg har opplevd å få høre. Jeg var i fornektelse. Ville ikke innse at Xanta etter ALT vi hadde vært gjennom måtte dø nå sånn plutselig! Jeg gråt og gråt og spurte om og om igjen om ikke det var noe å gjøre. Jeg ville prøve ALT. Samtidig så jeg at Xanta led og innerst inne forstod jeg hva jeg måtte gjøre.

Jeg la Xanta i armene mine vendt opp mot skuldra mi. Hun hang med hodet og var svak, men tross pustebesværet og smertene brukte hun sine siste krefter før hun sovna av narkosen på å løfte hodet og se på meg. Som om hun ville takke meg og fortelle meg at det var greit. Jeg silgråter bare nå jeg skriver det... Det er det sterkeste jeg har opplevd. Jeg kysset henne gjentatte ganger, lovte henne at jeg skulle ta godt vare på Yasmin og fortalte henne at jeg elsket henne. Mens veterinæren satte den siste sprøyta så jeg på magen til Xanta løfte seg av pusten for sin siste gang. Jeg var sønderknust...

Senere samme dag dro jeg ned til veterinæren sammen med min kjære og tok ordentlig farvel med Xanta. Jeg stod der lenge og strøk og kysset henne. Med det samme tok jeg også en bit av pelsen hennes som minne og tok poteavtrykk som jeg senere tatoverte på brystet mitt hvor hun sovna inn.

Du vil alltid være med meg, Xanta. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg og urna di av gull som dine øyne står på flygelet. Takk for alt du ga meg. Jeg håper av hele mitt hjerte at du har det fantastisk over regnbuebroen. Nuka døde bare en måneds tid etter deg og jeg håper sånn at dere to har møttes og har det fint sammen. Dere ble jo så gode venner...

Elsker deg, lille venn. <3

Xanta
2012 - 13. april 2015

Nuka

Støa-kolonien

I desember, 2014 fikk jeg et tips om mange katter som gikk utenfor helsesenteret i bygda. Ei venninne hadde funnet et kull med nesten ihjelfrosne kattunger der og fortalte hvor de voksne kattene pleide å få mat. Mya's Omplassering for Pusehjerter, som jeg samarbeidet med på den tiden, sa kjør på. Kartlegg situasjonen me denne kolonien og ta dem inn. Vi dekker veterinærutgifter og omplasserer dem.

Jeg undersøkte saken og snakket med det eldre ekteparet som matet dem. De ville gjerne ha hjelp med kattene, så da hadde vi en avtale på at de skulle følge med fella da den var ute. 

Nuka oppdaga jeg først under en veranda ca 100 meter fra der jeg pleide å sette ut fella. Han var så liten og skremt, og så ut som en stor kattunge. Han løp og gjemte seg, men allerde da visste jeg at han trengte hjelp og jeg spurte hele nabolaget om de kjente til han. Pusen var hjemløs.

En kveld satt faktisk denne stakkaren i fella! Han var tydelig sulten og sliten. Da han kom hjem til meg hørte jeg at han peip da han pustet. Dette var ikke bra! Jeg var sikker på han hadde katteinfluensa, og da vi fikk time til Mya's veterinær 23. desember, var jeg forberedt på at jeg måtte reise hjem uten han.

Nuka ble diagnosert med luftveisinfeksjon, fikk antibiotika og ble med hjem igjen. Han ble bedre, men sleit med oppkast og diarè pga. orm den første ormkuren ikke hadde klart å ta. Jeg ga han enda en kur og ormen forsvant heldigvis. Men diarèen vedvarte. Jeg prøvde alle slags fôr-typer som kunne hjelpe, sendte til og med inn avføringsprøve til Tyskland. Den svarte at det var noen unormale bakterier i avføringen. Jeg måtte bare gi det litt mer tid. Nuka var heldigvis i god fysisk form ellers og var mye roligere enn før.

Men en dag så jeg en forandring. Det var 13. mai 2015. Han var unormalt aggressiv og øynene hans fortalte at det var noe galt. I tillegg så jeg blod i avføringen hans. Jeg ringte veterinær den kvelden, men de hadde fri dagen etter pga. helligdag. Jeg fikk derfor ikke time før den 15.

15. mai 2015 dro Nuka og jeg til veterinæren for siste gang. Det var fordi han dessverre fikk påvist FIV og med evaluering sammen med veterinær, bestemte vi oss for å la han gå. Da atferden var forandret og fordøyelsessystemet begynte å svikte, var det ikke noe å gjøre. Nuka ville blitt veldig syk og fått mye smerter fremover. Det ville jeg ikke la han gå i gjennom.

Jeg kysset han farvel og ba han hilse Xanta fra meg. De var jo så gode venner de to, men var for syke til å reddes... Du er sterkt savnet, Nuka. Det var forferdelig å si farvel til deg. Jeg prøvde alt jeg kunne for å få deg frisk, men jeg var for liten... Sov godt, vakreste <3

Ebony

Sula-kolonien

Ebony var en av de heldige kattene som ble reddet på Sula helga til 1. juli 2015. Hun var også ei av de syv som ble med i bilen min opp til Trøndelag for å starte sitt nye liv med rehabilitering og adopsjon. Dessverre ble det ikke slik...

Ebony viste sin frykt og forvirrelse med aggressivitet de første dagene, men så ble hun bedre. Rolig, freste ikke og virket som å ha potensiale tidlig. Hun fikk også et fosterhjem som skulle hjelpe henne til å bli en trygg og harmonisk katt. Før jeg sendte henne dit, måtte jeg selvfølgelig ta henne til veterinær. Hun var urolig i magen og hadde større mage enn vanlig, så jeg tenkte at dette var en preget, drektig hunnkatt.

14. juli gikk turen til veterinæren. Det hadde allerede kommet ti kattunger fra Sula-kolonien, så jeg var godt forberedt på flere. Men da veterinæren tok en titt på Ebony, mente hun at hun ikke var gravid - iallfall ikke langt på vei, derfor valgte vi å kastrere henne. Først fjernet vi alle tovene, Ebony hadde. Hun ble derfor helt bar rundt magen og ryggen. Men da veterinæren åpnet Ebony, så hun at milten var oppspist av kreft.

- Kan du fjerne det?
- Ja, men hun har spredning, da...
- Okei... Så, hvor lenge har hun?
- Vanskelig å si. Kanskje ett år med medisinering.

Etter en grundig samtale hvor vi veide alternativene opp og ned, valgte vi å la Ebony få sove sin evige søvn. Jeg ville selvfølgelig si: "Fiks henne", ta henne med meg hjem og håpe på det beste, men med erfaring visste jeg at syke katter blir ikke tamme og at rehabilitering og medisinering bare ville vært en stor byrde for Ebony. Det føles aldri riktig å velge at noen skal dø, men for Ebony var det dessverre ingen løsning for problemet.

Hun ble verdifullt gravlagt i blomsterbedet mitt sammen med andre puser vi har mistet.

Beklager at hjelpen kom for sent, lille venn. Du fortjente så mye bedre. Håper du har det godt over regnbuebroen. <3

Tapper

Sula-kolonien

Kjære, fine Tapper var en av kattene vi ikke fikk med oss hjem under første aksjon på Sula, sommeren 2015, men Kelly's Håp fanget han i ettertid. Han haltet og var svært pjusk å se til. I samarbeid med oss ordnet vi et krisehjem til han og dagen etter ble han tatt til veterinær.

Den flinke og sympatiske veterinæren på Ålesund Dyreklinikk fikk beskjed om å undersøke han grundig, behandle han for alt som var nødvendig og om mulig, kastrere, ID-merke og vaksinere han. Dessverre var Tapper like syk som han så ut til. Veterinæren sa at han hadde enten kreft eller FIP og at det derfor ikke var mulig å helbrede han. Tårevåt måtte jeg over telefonen la henne sette siste sprøyta.

Jeg fikk aldri møtt deg, Tapper, men jeg har et håp om at ALLE kattene jeg hjelper skal få den beste hjelpen og til slutt det beste livet de fortjener. Når jeg ikke kan gi dere det, er det så vondt. Vit at du til slutt hadde noen som brydde seg om deg, selv om vi ikke kunne redde deg.

Du hadde fortjent å bli frisk, tam og lykkelig. <3 Sov godt, vakre venn.

Angelita

Bomullskullet

Vår lille, vakre, kjære Angelica. <3

Åh, så sårt det er å skrive om deg. Det river i hjertet å se på bildene dine, fordi jeg har nesten ingen. Dette bildet er fra da jeg fant deg dø. Jeg vil aldri glemme den følelsen av å være for sent ute til å redde en hjelpesløs, liten skatt...

Du ble født av Cindy fra Sula-kolonien, 6. juli 2015. Dere ble født i et bur på veterinærkontoret og fikk derfor mye ro dagene etterpå. Jeg fulgte med dere hver dag, men ville ikke stresse den nyinnfanga mamma'n deres. Den 19. juli hørte jeg en grusom skriking. Jeg gikk ned og så at du lå alene. Jeg tenkte at du hadde kravla over kanten selv, så jeg la deg inn til mor, det ble stille og jeg slo meg til ro med at jeg hadde hjulpet deg.

22. juli hørte jeg skrikingen igjen og fikk en ekkel følelse. Da jeg kom ned så jeg nok en gang en kattunge som lå alene, og så så jeg deg... Det var ikke du som skrek denne gangen, for du var død. Jeg sa "nei, nei, nei, nei!" høyt og panikkslagen ville jeg redde deg. Men da jeg plukket deg opp, kjente jeg at du allerede var kaldt og hadde begynt å stivnet. Munnen din var full av kattesand og jeg forstod hva som hadde skjedd... For sent! Du hadde blitt avvist av mamma'n din, var sulten og hadde begynt å spise kattesand. Vanligvis går det greit at dere gjør det, men du hadde ikke klart å svelge det. Kanskje var du for sulten og kanskje var du ikke helt frisk. Åh, så vondt det var å tenke på at jeg ikke forstod hva du trengte før det var for sent... Jeg hater meg selv for det!

Samtidig så vet man ikke. Cindy avviste Lillefot også. Det var han som lå og skrek denne dagen. Dere var 15 dager gamle denne dagen, men Lillefot var bare 94 g. Det var nok på hengende håret for han også! Som du vet så ble jeg den nye mamma'n hans og han var med meg ut da vi begravde deg æresfult og fint i hagen. Der ligger du og hviler sammen med Ebony som også er fra Sula.

Jeg håper du har det mye bedre i pusehimmelen, Angelica, og at du kommer tilbake til oss i en ny pus som får et langt og godt liv.

Sov godt, lille venn.. <3

Charlie

Åsenfjord-familien

Kommer...

Sinius

Åsenfjord-familien

Kommer...

Maika

Sula-kolonien

Kommer...

Hero

Hjemløs FIV-positiv

Stakkars, Hero har blitt sviktet av noen for mange år siden. Han har gått utenfor asylmottaket på Kyrksæterøra i lange tider og livnært seg på matrester. Etter henvendelser fra bekymret personale, måtte jeg prøve å få tak i han.

28. oktober 2015 fikk jeg endelig tak i han. Hero gikk egentlig i fella allerede dagen før. Han var så sulten at han kom rett bort til meg, gikk inn i fella og ble fanga. Men fella var ikke helt solid og da jeg skulle bære han inn i bilen, klarte han å bryte seg ut. Ikke uvanlig så fikk han respekt for fella etter dette og ville ikke inn igjen. Jeg måtte derfor prøve en ny teknikk...

Jeg fant frem et lite hundebur av gitter, hvor jeg festa en tråd i. Jeg prøvde å lokke han inn med både Dreamies, tørrfisk og tunfisk. Han gikk halvveis inn, men ikke nok til at jeg fikk låst han inne.

Dagen etter dro jeg tilbake. Da prøvde jeg nok en gang denne fella, og Hero kom som sist helt bortil meg og halvveis inn i fella, men ikke lenger. Så forsvant han. Jeg fant han igjen og satte opp den vanlige kattefella i nærheten uten noe tro på at han kom til å være interessert.

Det uvanlige med Hero var at han var ikke interessert i fella før jeg kom frem med mat og lokka han, så han bygde opp litt tillit til meg over disse to dagene. Den siste kvelden lagde jeg en sti av tunfisk inn i fella som han sakte, men sikkert fulgte. Han var veldig nølende på å gå inn, men var ikke redd hendene mine. Så da han var langt nok inn til at jeg kunne låse den uten å treffe han i baken, trykte jeg på planken og vipps så var han innestengt.

MEN fella svikta igjen. Da jeg skulle bære han inn i bilen, åpna den seg nok en gang, men DENNE gangen hadde jeg ordna meg med hjelp på forhånd, slik at vi var mange hender som holdt han tilbake.

Endelig ble Hero med hjem. Han ble innstallert i buret Maika bodde i mens hun ble behandla. Der blir han til veterinæren kan se på han. Han er rolig, men veldig stressa. Pusten går fort, men han lar meg kose med han. Jeg kjenner på nakkepartiet og føler hard hud. Jeg vet ikke om det er bare at han er så dehydrert som gjør det, eller om han faktisk har svulster... Det jeg vet er at han trenger MYE hjelp og det FORT! Akkurat nå er kontoen skrapa etter alle kattene som har vært hos veterinær, så vær så snill å gi en slant om du kan! Alle monner drar! ♥

29. oktober 2015 dro vi til veterinær for en grundig sjekk. Hero var 6,6 kilo og veldig dehydrert. Han hadde masse verk i øynene som han ikke engang hadde klart å vaske vekk selv. Han var svak og pusta fort. Han hadde lyd på ene lunga. Hero var FIV positiv og flere blodprøver viste at han hadde dårlig imunforsvar og skada lever. Etter nøye vurdering med veterinær ble han lagt til hvile med masse kos og kyss.

Hero sin historie er nok et eksempel på hvor mye lidelser uansvarlige dyreeiere er skyld i. Hero var en gang en eid katt - ikke ID-merket, men tam og kontaktsøkende. Hadde han ikke måtte gått ute i mange år og kjempe for livet sitt eller hjelpen kom tidligere, ville han kanskje levd et langt og gått liv som alle katter fortjener...

Vil aldri glemme deg, Hero. Du levde virkelig opp til navnet ditt, for du må være en helt for å kjempe så lenge og i tillegg være så tillitsfull. Jeg ble veldig glad i deg de timene du var hos meg og jeg kommer til å gråte lenge over den urettferdigheten du måtte oppleve.

Sov godt, verdens vakreste, dyrebare Hero

Netti

Ålesund-kolonien

Kommer...

1 / 1

Please reload