Mirakels historie: Oversett av et helt nærmiljø

Etter de siste dagene er det nesten vanskelig å tro på at katter engang var forgudet og tilbedt av menneskene. I dag blir de plaget, jaget, seigpinet, skutt, forgiftet og oversett fordi alt annet er så mye viktigere. VI har gjort oss selv så viktige. Dyrevernloven er et ukjent ord i Norge og empati virker som et gen som mangler blant svært mange artsfrender. Dette fikk stakkars, Mirakel kjenne så alt for godt på. Hun ble drept av å ha blitt snudd ryggen til i mange år av et helt nærmiljø.

Mirakel ble funnet i en veikant like ved titallsvis med hus, flokete, halt, full av avføring og tydelig medtatt. Hun var da på randen til å gi opp etter å ha levd et liv i bare påkjenninger og lidelser. Hun har måttet tatt vare på seg selv helt siden hun klarte å spise selv. Gått rundt hele dagene og lett etter noe å spise, prøvd å finne et trygt sted å sove, prøvd å holde seg varm. Katter gir ikke lett opp. Den store myten om at "katter klarer seg alltid" stammer nok fra at de er så sta og seige av seg, men verdens "smarteste" art, mennesket burde vite at det ikke har noe med evnen til å føle smerte å gjøre! Mirakel ble født av en eid katt i et nabolag som anses som trygt for både barn og dyr. Et tettbebygd "paradis" med nyoppussede hus, velstelte hager, dyre biler, lekeplasser og lite trafikk. Hvem som bor på et så idyllisk sted kan vel lide? - Jo, katter.

Mirakel led og under åsynet på et helt boligfelt. Hun var kanskje ikke så gjenkjennelig den siste tiden, men de visste godt hvem hun var. En nydelig, langhåret smoke-frøken med brun snute døde i dag fordi hennes lidelser ikke var viktigere enn folkets hverdagsoppgaver. Hadde noen hoppet over å sette på vaskemaskina, blåse i et tv-program, utsatt en butikktur eller klippet hekken en annen dag for å heller ta henne til veterinær for uker, måneder ellers helst ÅR siden, ville hun levd i dag!

Hun var èn av mange skjebner som ble unødig satt til verden fordi en mann ikke tok seg tid, råd eller bry med å kastrere moren hennes. En èngangsutgift som ville spart både Mirakel og alle hennes kolonivenner sult, sykdom, kulde og en smertefull død. Mirakel ble trolig 5-7 år gammel. Det er et svært kort katteliv. Hun var bare ca. 30 år i et menneskeliv, men så ut som om hun hadde vært gjennom en evig krig.

Jeg våknet så og si til dette bildet en dag og det stakk som en pil i hjertet mitt. Jeg ringte umiddelbart personen som hadde lagt ut bildet, heiv på meg klær og kjørte ut for å finne den stakkars, medtatte og åpenbart LIDENDE (s)katten. Her var det ingen tid å miste! Vi ringte på flere hus i nabolaget for å få tillatelse til å lete rundt på eiendommene deres. Da vi endelig fant Mirakel var det lukten av henne som ledet en av oss til henne. Hun skrek miserabelt, men krøp frem da vi prøvde å friste henne med noe godt. Hun ville ikke frivillig inn i et bur, så vi la en skjorte over henne og satte henne inn uten at hun skjønte så mye. Jeg ringte umiddelbart den faste klinikken vår og tryglet om å få komme inn for nødhjelp til pusen. Vi ante ikke hva vi hadde å gjøre med da vi flyttet Mirakel ut av buret hos veterinæren. Hun luktet sterkt av gammel avføring som satt fast i pelsen og bare synet av henne var nok til å gråte. Men da vi begynte å barbere av henne det 500 gram tunge skallet av floker og avføring hun var fanget i, sa veterinæren; "Er du sikker på at du vil se dette?". Jeg måtte. Jeg bøyde meg over og så det jeg hadde ønsket jeg aldri ville se katter med - fluelarver. De sprellet i tovene hennes og fylte både hennes anus og vulva. Vi ble alvorlig bekymret for at katten kunne være helt perforert innvendig! Veterinæren plukket grundig ut de heslige, blodtørstige parasittene som hadde plaget Mirakel i lengre tid. Det gledet oss da vi ikke fant noen tegn til at hun var blitt skadet innvendig, men det er fortsatt vanskelig å vite i dag om hun var det eller ikke. Mirakel var alvorlig dehydrert, ørene hennes vrengte vrengte og fulle av lort, hun hadde et skadet øye, en halt og sår fot, kuler i nakken og huden på stumpen hennes var etset bort av avføringen som hadde ligget der så lenge. Hun hadde partier med nekrotisk vev (død hud) mellom lårene. Da vi veide henne til slutt var hun bare 2 kilo - samme vekten som en kattunge på 5 måneder. Det var så og si bare skinn og bein igjen av henne. Siden Mirakel var så avmagret og i usikker helsetilstand, behandlet vi henne som et kritisk tilfelle, og det var hun. Det som er så skummelt med slike krisetilfeller er at de er så slitne og syke at kroppen tåler ikke så mye, men vi måtte selvfølgelig behandle og hjelpe henne skulle hun ha en sjans. Første dagen ble hun barbert, lett helsesjekket, kvitt larvene, gitt parasittkur, renset og smurt inn med sink på stumpen. Hun fikk 100ml væske før vi dro hjem, men hun kom til å trenge mye mer over natten og de kommende dagene. Mirakel var veldig kald og jeg ville ikke reise hjem før vi fikk henne opp til normal kroppstemperatur. Hun bare målte 32 grader, så vi pakket henne inn i pledd, varmeposer og bobleplast. Jeg strøk henne varsomt mens hun holdt på å våkne fra sedasjonen, og blåste henne varm med en hårføner. Da klinikken stengte og vi skulle reise hjem var jeg svært nervøs og spent, fordi jeg ønsket så inderlig at hun skulle bli en av de store miraklene våre - men hun kledde uansett utfall navnet sitt så lenge som hun hadde holdt ut.

For å holde Mirakel og de andre kattene våre adskilt, overnattet vi hos mamma'n min, Mirakel og jeg. Jeg satte opp et gitterbur på stuegulvet og mamma redde opp slik at jeg kunne ligge ved siden av Mirakel den natta. Da alt var klart åpnet jeg transportburet hvor ei spent Mirakel satt. Jeg lot henne forsøke å gå ut. Tross et hardt liv utendørs var hun overraskende rolig. Hun vinglet ør og svak, så løftet henne forsiktig inn i buret. Da gikk hun umiddelbart på kassen for å tisse og etterpå satte hun seg på pleddet og funderte på hvor hun hadde kommet. Jeg snakket og strøk henne, og da jeg klødde henne forsiktig under haken, strakk hun den ut og viste tegn til at hun nøt det. Så begynte hun å male av beste evne og jeg visste nå at Mirakel hadde forstått at hun var trygg. Jeg la et putevar over ryggen hennes og strøk henne varmt. Da la hun seg til på pleddet og lot meg tulle henne inn enda mer og legge varmeposer rundt henne. Hun skulle absolutt hvile hodet på kanten på kattekassen og hun ble mer og mer komfortabel etterhvert. Mamma og jeg ble svært oppmuntret av å se hvor godt Mirakel fortsatt fungerte, tross alt hun har vært i gjennom, og vi ble så rørt av å se hvor glad Mirakel ble for omsorgen hun fikk. Hun reagerte lett på at vi snakket og koste med henne. Jeg hadde ordnet en skål med klumpefritt kattungevåtfôr som er svært næringsrikt, og spedd det med litt vann. Hun var ikke interessert i motsetning til tidligere på dagen da vi reddet henne, men jeg visste at næring og væske var kritisk, så jeg sprøytet litt i munnen hennes likevel. Hun forsøkte å snu hodet bort, men protesterte ikke for hardt og smattet det i seg. Hun fikk en knust markkur i en av matsprøytene også på befaling av veterinæren. Jeg sov ingenting den natten. Ørene mine var hyperfokuserte og jeg hadde alarm på hver halvtime for å sjekke at alt var i orden med Mirakel. Det var det jo. Hun hadde aldri ligget eller sovet så godt som denne natten! Morgenen etter kjørte vi tilbake til klinikken og fortsatte der vi slapp. Vi ville forsøke å rense de skitne ørene hennes og sjekke dem for parasitter. Vi ønsket å unngå å måtte bedøve henne, men dessverre var hun ikke helt samarbeidsvillig. Det er jo veldig ubehagelig å få ørerens, så hun fikk bittelitt for å slappe av. Det var utrolig nok ikke midd i ørene. Èn ting hun hadde sluppet. Vi så nærmere på tennene som var brune og fulle av tannstein, men de måtte bli ordnet på et mye senere tidspunkt når Mirakel hadde kommet seg nok til å kunne legges i narkose. Veterinæren kikket også på kulene vi fant dagen før. Røntgenbilder viste at de var aktive byller fylt av verk. Mirakel måtte derfor ha antibiotika. Det ble tatt ut blodprøver for å få en indikasjon på hvilken tilstand de indre organene hennes var i. Nyreverdiene ville ikke la seg avlese pga. andre skyhøye verdier som dessverre samsvarte med verdier som kunne indikere en nyresvikt. Mirakel ble liggende på oppstallingen og jeg satt ved hennes side hele dagen. Jeg kan stirre meg tørr på øynene av å se etter pustebevegelser på katter. Etter at Mirakel hadde fått i seg en pose væske intravenøst fikk vi dra hjem igjen, men jeg uttrykket til veterinæren at jeg var veldig bekymret for om jeg skulle klare å få i henne tilstrekkelig væske og næring. Hun ville jo ikke bli noe bedre av at kroppen ikke fikk styrke. De la derfor en sonde i henne som jeg kunne gi mat og vann med sprøyte i. Sonden gikk gjennom nesen, svelget og ned i magesekken hennes, og åpningen var festet på en krage slik at det var enkelt for meg å mate henne. Hun skulle få påfyll annenhver time, fortsette å ligge varmt og smøres inn med sink på stumpen to ganger daglig.

Den optimismen jeg hadde dagen før ble svakere denne kvelden. Selv om Mirakel fikk oppvåkning etter sedasjonen, kviknet hun ikke til slik jeg hadde håpet. Hun lå i buret og sov i flere timer. Hun åpnet øynene etterhvert, men jeg opplevde at hun ikke var helt bevisst. Hun orket ikke å reise seg eller våkne ordentlig til. Samtidig visste jeg at det er helt normalt at katter som har gått ute i lengre tid sover i flere dager når de endelig har blitt reddet og trygt innstallert. Sent på kvelden begynte Mirakel å puste veldig tungt og fort. Jeg ble veldig redd. Jeg har hatt noen katter som har dødd i armene mine, så jeg var livredd for at Mirakel skulle få anfall og pusteproblemer som kunne ende fatalt. Jeg kontaktet veterinæren vi hadde vært til og sendte han en film. Han sa at den ikke var avskrekkende og at jeg bare måtte ringe igjen dersom Mirakel viste en negativ utvikling. Jeg tror hun stresset opp seg selv da hun ble bevisst nok til å kjenne sonden og skjermen. Hadde jeg gjort det riktige?

Jeg satte buret hennes på salongbordet og tenkte at jeg skulle ligge litt mykere denne natta. Jeg ønsket å ligge så nærme henne som mulig for å følge med hvordan hun pustet, så jeg fulgte henne centimeter unna ifra sofaen. Mirakel ble noe roligere, men innimellom prøvde hun å kave seg rundt i forsøk på å bli kvitt kragen. Jeg fikk så vondt i meg og håpte av hele mitt hjerte at hun skulle roe seg ned og begynne å slappe av slik hun gjorde kvelden før, men det gjorde hun ikke. Jeg følte hun ble verre pga. stresset og jeg skulle ønske jeg kunne fjernet sonden og skjermen selv, men jeg turte ikke. Hun sovnet heldigvis etterhvert og da fikk også jeg noen minutter på øyet. Men i 9-tiden på morgenen ble hun veldig urolig igjen. Vi hadde ikke time før kl 14, men jeg begynte å gjøre meg klar til å dra tidligere da jeg hadde bekymret meg for henne hele natten. Så kastet hun opp og da heiv jeg meg over henne for å passe på at hun ikke kveltes av sitt eget oppkast. Jeg løftet henne ut av buret, la henne på en kladd og vasket av henne oppkastet mens jeg ringte inn til veterinærklinikken igjen. En god venn tilbudte seg heldigvis å bli med, så da ble hun sjåfør slik at jeg kunne sitte i baksetet og følge med Mirakel.

På tur innover var hun stort sett rolig, men kavet litt på seg og mjauet innimellom. Bildet over ble tatt da hun klarte å sette seg opp og se på meg. Det perfekte, lille fjeset hennes kikket forvirret på meg. Jeg fryktet sterkt at dette ble den siste turen vår, men prøvde å holde meg skjerpet. Da vi kom frem til klinikken løp vi inn og tok av taket på buret. Hun ble pakket inn i varme igjen og satt på væske, men lille Mirakel var ikke like fornøyd som før. Hun sparket fra seg og "spratt" rundt på bordet så vi måtte konstant passe på så hun ikke skulle falle ned. Det ble tatt nye røntgenbilder for å se på magen hennes da veterinærene var redd for at hun kunne ha fått væske i lungene etter oppkastingen. Jeg gikk rundt meg selv på gangen og var fysisk kvalm og uvell av bekymring - som jeg hadde vært alle disse dagene. De så heldigvis ikke noe væske på røntgenbildene, men de ønsket å bekrefte det med ultralyd. Det var veldig uklart og grumsete på skjermen, men de klarte å se at leveren og nyrene ikke var helt vanlige. Mistanken om nyresvikt ble ytterligere forsterket og Mirakel likte ikke å bli tatt på magen. Så begynte hun å sparke med bakbeina og gape uten at det kom en lyd. Det skjedde flere ganger med jevne mellomrom og både dyrepleieren og jeg skjønte at Mirakel hadde smerter. Hun hadde ikke vært slik før, men nå var det som om hun spente hele seg. Kanskje var det nyresvikten som begynte å ta knekken på henne. Nyresvikt er forferdelig smertefullt så det var dessverre tid for å diskuterte det siste alternativet. Vi ble enige om at dersom smertelindring ikke virket og Mirakel ikke gjorde noen fremskritt snart var det eneste riktige å la henne gå. Det føles aldri riktig å velge å avslutte et liv uansett årsak, men ingen skal lide når de er uhelbredelig syke. Vårt mål er at alle katter skal oppleve å ha det bra, bli elsket, få et navn, få fortalt sin historie og bli savnet, og alt dette kunne vi skrive under på at Mirakel hadde oppnådd. Vi hadde gjort virkelig alt vi kunne for henne i samarbeid med en fantastisk veterinærklinikk. Vi tok ut sonden og fjernet skjermen for å se om hun klarte å slappe av mer. Det siste håpet mitt lå der. Jeg tenkte tilbake på den første kvelden da hun nøyt så godt å få kos og varme. Jeg ønsket henne så inderlig tilbake til det. Hun fikk litt smertelindring i håp om at det ville stoppe krampene, men dessverre fortsatte hun å spenne seg og jeg visste i hjertet mitt at Mirakel måtte få reise over regnbuebroen der hun ikke ville ha vondt og der ingen kunne svikte henne igjen. Jeg var utrøstelig og kysset og strøk henne ømt helt til hun tok sitt siste pust. Hun kjempet virkelig til siste slutt. Hun var råsterk. Det var noe annet med meg som satt og fylte gulvet med tårer. Jeg var forbanna over urettferdigheten og lidelsene hun måtte oppleve i livet sitt, men klarte bare å gråte. Flere ansatte kom og viste sin omtanke. De hadde sett den iherdige innsatsen vi hadde gjort for å forsøke å redde Mirakel.

Jeg er så glad i denne klinikken (Evidensia Orkdal Dyresenter). Tusen takk for at dere finnes. En spesiell takk til Øystein, Ingrid, Madlen, Nina og Tordis som tok så godt vare på oss. Takk for at dere hedrer at vi vil gi alle katter en god sjanse til å få et godt liv. Mirakel ble pakket fint inn i det rosa pleddet igjen og tatt med hjem. Hun skulle få en grav og et verdifullt hvilested. Et bevis på at hun var elsket. Samme kvelden fikk vi henne begravet i hagen. Snowflake fikk ligge i samme grav og vi tente lykter med lys som skal lyse i mange dager for dem. I ettertid føler jeg meg helt tom. Det er så hardt å stå på 24/7 uten søvn, mat og med nerver i høyspenn for et sart liv i mange dager og PLUTSELIG er over. Ingenting med å kjempe for. Og hjemme ligger alle bevisene for den harde kampen dere har kjempet. Mirakel er det verste tilfellet av sviktede katter vi har hjulpet så langt. Det tar LANG tid for at katter blir i så dårlig forfatning. Vi har bannet og grått om hverandre fordi det var så unødvendig at hun skulle få et så elendig og kort liv. Vi var fire mennesker som engasjerte oss i redningen hennes og hun har tydelig berørt våre liv så lenge vi lever. Vi ønsker å hedre henne og fortelle historien hennes i forsøk på å hindre at flere katter må gå hjelpesløse så lenge. Hun har som sagt bodd i et stort nabolag hvor titallsvis av mennesker har kjent til henne og sett henne lide uten å gjøre noe, og det er IKKE greit. Dette er dyremishandling og brudd på hjelpeplikten i dyrevernloven. UNNSKYLD, Mirakel. Unnskyld på vegne av vår rase som har sviktet deg. For hvert et individ som visste at du var dårlig, men som ikke prøvde å hjelpe deg. Unnskyld for alle lidelser du har hatt og for at hjelpen kom så sent. Vi skulle ønske vi visste om deg tidligere. Du skulle fått hjelp og et langt og godt katteliv. Unnskyld for alt du ikke fortjente å oppleve og alt du ikke fikk æren av å oppleve. Du var elsket og aldri alene de siste dagene. Vi vil aldri glemme deg.

De fleste bildene av Mirakel er vonde og sterke å se på. Du får derfor velge selv om du ønsker å se dem. Du finner dem her.

Kommentar fra daglig leder:

"Det er INGENTING som heter "villkatt". Jeg vil ikke høre det lenger. De finnes ikke i Norge og alle som fortsetter å bruke dette uttrykket er med på å spre en holdning om at katter er ville dyr og sprer folks ansvarsfraskrivelse for katter som lider. Katter kan være forvillet, sky, usosialisert og hjemløs, men de kalles IKKE villkatter. Det er en helt annen type katt som ikke finnes i Norden. Uansett om katter er sky eller hjemløs HAR DU HJELPEPLIKT! Det er vi mennesker som har dratt katter inn til Norge ifra Afrika og tusenvis av dem lider her i VÅRT ansvar. Vet du ikke hvordan du skal hjelpe, så spør noen som gjør det!

Jeg er fly forbanna og i dyp sorg over urettferdigheten og lidelsene Mirakel opplevde fordi ingen ville hjelpe henne. Flere titalls, kanskje hundre personer har brutt dyrevernloven og latt et forsvarsløst dyr lide i årevis. SETT DERE INN I DYRENES SITUASJON FOR EN GANGS SKYLD! Dere ANER nok ikke lidelsene de opplever, men dere burde unne en katt å slippe å gå rundt med floker, bare tre fungerende bein, skadde ører og i elendig tilstand. Ærlig talt! Jeg kan ikke tilgi slik ignoranse. Smerte er lik uansett art."