Lillefot takker veterinærene

Det begynner å bli uvirkelig å tenke på at jeg nesten mista Lillefot for 10 uker siden. Gullklumpen som lurte døden to ganger og matmor sendte i dag en hilsen til veterinærene som hjalp oss. I dag er det faktisk akkurat 3 måneder siden Lillefot kom inn i livet mitt for alvor. Det var 22. juli jeg hørt han skrike seg hes fordi mor hadde avvist han, fant søstra hans død og bestemte meg for å ta over jobben som mor selv. Det var en overveldende barselstid. Lillefot trengte ekstremt mye stell og omsorg for å klare seg. Han skrek mye og måtte venne seg på en ny mor og jeg måtte bli kjent med han. Han måtte mates hver-hver 2. time og stimuleres ofte. Men det gikk bra!

Helt til natt til 10. august... Jeg lå på sofaen med Lillefot den natta. Jeg husker ikke hvorfor, men jeg forstår nå at det var ei mening med det. Jeg fikk ikke sove og da bare en halvtime etter at Lillefot endelig hadde sovna, våkna han av at han nøys. Han nøys flere ganger på rappen. Jeg lurte på hvorfor. Dette hadde han ikke gjort før. Hønemora i meg ble umiddelbart bekymra. Jeg plukka han opp og prøvde å friste med melk. Nei. Jeg prøvde å friske med mat. Nei. Stimulere han til å gå på do. Til ingen nytte. Den lille ville ikke noen ting! Nå begynte jeg virkelig å forstå at noe ikke var bra. Jeg ringte dyrlegevakta i Orkdal. De sa at jeg kunne komme inn med han når de åpnet. Jeg lovte å være der.

Lillefot ble lagt på væske i et eget bur. Han hadde masse varmepledd rundt seg og ble nøye overvåket. Veterinæren ga han kontrast som etterhvert skulle hjelpe oss å se tarmene på røntgenbildene. Timene gikk og Lillefot ble bare slappere. Røntgenbildene var bare uklare og vi kunne ikke gjøre noe uten gode bilder. Da klokka ble fem stengte klinikken. Det var umulig for meg å ha han der på overvåkning over natta pga. prisen, så jeg bestemte meg for å ta inn på nærmeste overnatting. Jeg hadde ingenting med meg, så jeg måtte gå rundt på butikkene med Lillefot i skjerfet og handle. Han var til og med med på apoteket for å ta ut medisinen sin. Aldri i verden om jeg lot han være alene. Han var varm og trykk i ullskjerfet. Samboeren min var på handletur i Trondheim og ville heldigvis stoppe på Orkanger og være over natten med oss. Han er jo også så glad i Lillefot.

Vi smugla Lillefot opp på rommet og der overvåket jeg han konstant. Veterinærene hadde forberedt meg på at de trodde ikke Lillefot ville klare seg over natten. Jeg fikk så vondt i hjertet, fordi han krøp alltid unna meg. La seg langt vekk. Han hadde jo vondt i magen sin. Men jeg tok han til meg, masserte buken forsiktig og prøvde å tvinge i han litt mat og vann med sprøyte. Ikke særlig interessert som vanlig. Men jeg sov ikke den natta og til slutt tok han imot sprøyta! Jeg øyna et lite håp, men var fortsatt forberedt. Da klinikken åpnet igjen sjekka vi ut av overnattingen og dro tilbake. Der ble Lillefot nok en gang undersøkt og lagt på væske og varme i buret. Han fikk kontrast og så måtte vi bare vente igjen. Jeg fortalte veterinærene at jeg hadde begynt å få i han mat og vann, og det kunne jo hjelpe kontrastvæska til å komme i tarmene om systemet hans var i gang igjen.

Og det gjorde det. Veterinæren fikk tatt gode bilder og kunne se at det ikke var noe fremmedlegeme i tarmene hans. Da fikk Lillefot klyster og etter en stund klarte han å gå på do. Masse hadde hopa seg opp i den lille magen hans, stakkar. Tenk at forstoppelse kan være så farlig? Jeg mista han nesten! Veterinærene ga klarsignal for at jeg kunne ta med Lillefot hjem denne dagen og da kunne jeg endelig gråte av glede. Vi kjørte hjem i det værste uværet jeg hadde opplevd. Midt i stormen og jeg tenkte med meg selv; Enn om stormen skal ta oss nå etter alt dette! Men det gikk heldigvis bra og vi kom oss hele hjem. Dette er altså ti uker siden. Lillefot var bare 5 uker da. Nå er han 15 uker og en stor og sterk gutt, full av kjærlighet og personlighet som en kattunge skal være. Derfor ble vi enige om å sende en hilsen til Orkdal Dyresenter:

TUSEN TAKK, Orkdal Dyresenter for den utrolig flotte innsatsen og omsorgen for Lillefot. Jeg er EVIG takknemlig, og Lillefot viser også sin takknemlighet hver dag. Han maler hele tiden, leker seg, er venn med alle kattene og sover med matmor og matfar om natta. <3 Se flere bilder av Lillefots tøffe dager i galleriet.