En tankevekker: Hvem kan man stole på?


For en tid tilbake så skrev jeg at jeg ønsket å ha noen til å hjelpe meg med Isak de gangene jeg drar bort. Det var to damer som meldte interesser, og begge fikk komme å hilse på Isak.

En av dem fikk ha Isak på prøve først og jeg var veldig spent på hvordan det ville gå. Jeg hadde daglig kontakt med vedkommende, og jeg fikk tilbakemelding på at dette gikk veldig bra. Det gjorde veldig godt å få disse oppdateringene. Han er jo trossalt "sønnen" min, da ❤ Etterhvert ble det vanskeligere å få tak i personen som passet Isak. En ubehagelig følelse i meg bygde seg opp, men jeg prøvde å kvele den. Når hadde gått flere dager uten kontakt, gikk jeg omtrent rundt meg selv. Jeg tok kontakt utallige ganger per telefon og meldinger uten å få svar. Tankene om hva som kunne ha skjedd begynte å surre! Hvorfor fikk jeg ikke kontakt med vedkommende? Hadde Isak det bra? Uvitenheten og bekymringen gjorde meg uvel! Mandag kveld ringte hun meg og var på godt trøndersk «drita full»! Det kom frem at hun ikke var hjemme, så det var ingen vits i å dra dit for å hente Isak. Etter samtalen vår, sendte jeg henne en melding om at jeg kom for å hente han kl 11 neste formiddag. Dette fikk jeg heller ingen respons på. Dagen etter tok jeg med meg ei venninne og dro bortover til denne damen som hadde passet Isak i ei uke. Vi ringte på dørklokka, men ingen åpnet. Vi ringte henne på telefon, men ingen svarte. Da vi hadde kommet oss inn oppgangen, hørte vi at Isak gråt så sårt der inne. Det stakk langt inn i hjerterota, samtidig som det gjorde meg skikkelig forbanna over situasjonen. Venninna mi ringte politiet som ba oss anmelde forholdet, slik at de hadde en beslutning for å låse seg inn å hente ut katten. Jeg dro til politistasjonen, satt i kø og når jeg endelig kom til skranken fikk jeg beskjed om å vente igjen. Da jeg endelig fikk snakket med en etterforsker, ble jeg fortalt at jeg ikke kunne anmelde forholdet fordi jeg hadde overlatt katten til dette mennesket selv. Han var ikke stjålet. Det hadde vært annerledes om det hadde vært en barn, men i denne sammenhengen var det jo «bare en katt».

Jeg kjente at jeg ble sint. I mine øyner er ikke Isak BARE en katt, men et levende individ som kanskje verken hadde mat eller vann. Jeg fikk tlfnr. til Mattilsynet og en klapp på skuldra, og der satt jeg i oppkoka sinne og frustrasjon. Mattilsynet i Trondheim mente at dette uten tvil var en politisak. De kunne bli med og se om Isak hadde det bra, men de var avhengig av politiets følge for å kunne ta seg inn i leiligheten. De har ikke hjemmel til å ta han ut derfra – det var det var politiet som kunne gjøre. Ergo, jeg måtte trekke en ny kølapp og vente i en times tid for at samme etterforsker skulle legge frem saken på nytt. Etter flere timers venting kom en etterforsker for å hente noen andre. Samtidig spurte han hvorfor jeg måtte sitte der og vente på etterforskeren min. Hun hadde jo gått hjem for en god stund siden! Da sprakk det for meg. Etter å ha fått luftet flere kilo med frustrasjon, fikk jeg snakke med en annen dame. Denne var det mer handlekraft i enn den første! Hun ba meg kjøre tilbake der Isak var, så skulle hun sende en patrulje etter. På vei dit snakket jeg med min venninne på telefonen, og hun kunne fortelle at hun hadde kommet i kontakt med naboen til kvinnen som passet Isak. Ifølge naboen hadde Isak mjauet konstant siden fredag/lørdag. Hun var forberedt på å kontakte politiet om det fortsatte en dag til. Jeg forstod at Isak hadde vært lenge alene, fordi han går aldri rundt og mjauer når han har folk omkring seg.

En snill dame som kom med chipleser slik at vi kunne bevise at Isak er min katt. Politiet for inspeksjon og vaktmesteren med nøkler. Omtrent kl 18:15 ga juristen klarsignal til politiet og da tok de seg inn i leiligheten. ENDELIG visste jeg at marerittet snart var over! Det første som møtte oss da døra ble åpnet var Isak, og da kom gledestårene mine! Isak syntes velkomstkomitèen var litt for stor og løp inn igjen. Politiet hentet ut det meste som tilhørte Isak. Han var både tom for mat og den lille vannskvetten som var igjen, var skitten og luktet. Politiet fortalte at de kom til å lage en sak på denne hendelsen, dvs. at kvinnen som har passet Isak blir anmeldt. Det skulle ikke mangle… Jeg var så lettet og lykkelig da jeg kjørte hjemover. Det var derimot sårt å se min kjære Isak styrte mot den rene og kalde vannkoppen sin. Da jeg gikk gjennom utstyret hans, fikk jeg skikkelig vondt i meg. Jeg hadde laget 14 porsjonsposer, hvor Isak skulle ha to pr/dag, men det lå hele ni ubrukte poser igjen! Det vil si at Isak kun hadde fått fem porsjoner mat på åtte dager! Tenk om kvinnen som passet Isak hadde vært hjemme, Isak ikke var ID-merket på meg og kvinnen hadde prøvd å påstått at han overgitt til henne permanent? Da hadde jeg ikke hatt noe å stilt opp med! Jeg ville ikke kunne bevise at Isak er min. Er du glad i pusen din, ID-merk den – gjerne med både chip og tatovering! Og ikke glem vaksine og kastrering i samme slengen; 3 viktige ting som mange veterinærer har pakkepris for. Vi har jo fått Dyrepoliti i Sør-Trøndelag, men de er under politiet. Dessverre viser denne saken at kommunikasjonen mellom politi og Mattilsynet er for dårlig. Disse to etatene burde jo kjenne til hverandres lover og regler. Hadde de jobbet litt tettere sammen, ville kanskje f.eks. jeg sluppet å bli sendt som kasteball mellom dem. Jeg tror nok ikke jeg er den første som har opplevd det! En snever trøst er at hvis jeg får veterinærutgifter i forbindelse med denne saken, vil jeg få de dekt. Det er greit å vite om dere kommer ut for en slik situasjon. Jeg kan avslutte denne historien med at Isak er veldig glad for å ha kommet hjem igjen. Han har ligget på alle gjemmestedene sine, og vi har hatt vår kjente kosestund med godbiter, nussing og masse kos. Ja, han kan være en liten raring og en rampepus, men gud, så glad jeg er i han! ❤

Lagre


116 visninger