Til minne om Xanta: 1 år


Så kom denne uka og først nå orker jeg å tenke på hvorfor jeg har grua meg til den. Dere som har fulgt oss lengst husker kanskje hvorfor...

Nå onsdag var det ett helt år siden et av mine værste mareritt ble til virkelighet. Xanta ble brått revet fra meg. Potespor i Hjertet ble i ettertid opprettet til ære for Xanta og poten i logoen vår er Xanta's poteavtrykk og tatoveringen over hjertet mitt, der Xanta også sovnet for siste gang.

Historien om Xanta:

Xanta var en av de syv kattene i "Storhaugen-kolonien". De ble reddet inn av meg ,og i samarbeid med en annen organisasjon fikk de veterinærhjelp og ble omplassert.

Xanta var en av de to voksne og selv datter av Nadine. Av fem kattunger hadde Xanta tre egne; Niko, Albert og Yasmin. Jeg husker første kvelden Xanta var hos oss. Hun hadde krydd seg bort i et hjørne mellom kattekassen og veggen. Der gjorde hun seg flat og "usynlig", og tittet opp på meg med et skremt, men behersket blikk. Hun lå helt rolig da jeg hilse på henne, så varsomt testa jeg grensene hennes. Jeg ble svært overrasket da hun lot hun meg klappe henne forsiktig. Hun var litt apatisk og viste ingen stor reaksjon, men jeg fikk med èn gang en følelse av at denne jenta ville la seg hjelpe etterhvert.

Etterhvert som kattungene ble adoptert, fikk Xanta flytte inn på badet sammen med moren sin, Nadine og Lille Håp som også var under rehabilitering. Vanligvis hjelper det mye i temmeprosessen at de er på badet, fordi der er det varmt, lunt, trygt og litt trafikk av mennesker. Men Xanta forsvant. Hun som jeg trodde skulle blomstre mest av alle, gjemte seg enda mer. Da jeg begynte å høre rare gurglelyder fra henne, forstod jeg at noe måtte være galt.

Jeg ringte bekymret til veterinærvakta. Dyrlegen som hadde vakt var veterinær for gårsdyr og hadde ikke så mye kunnskap om katter. Han tippet på parasitter og sa at jeg kunne bestille en time til veterinær i morgen tidlig. Jeg gjorde så og hos veterinæren dagen etter, var manglende tenner det værste veterinæren fant.

Senere ble Xanta med til en annen veterinær. Hun så også at Xanta mangla tenner - mange tenner! Siden første veterinærsjekk kunne hun også si at Xanta hadde gått ned 600g og var så dehydrert at hun umiddelbart måtte legges på væske. Stakkars gulljenta mi hadde ikke spist eller drukket stort i det siste - mest sannsynlig av smerter i munnen.

Etter noen timer på væske ble vi henvist videre til en ny klinikk. Der ble Xanta diagnosert med RL (før kalt FORL), og fikk trukket fem tenner. Veterinæren sa at totalt hadde bare Xanta tre friske tenner igjen og ville mest sannsynlig bli nødt til å trekke alle sammen neste gang.

På tur hjem lå Xanta i forsetet i et deilig pledd i buret sitt, og ble overvåket nøye. Operasjonen krevde heftig medisinering de neste ukene, så da var mobilens alarmsystem ganske okkupert. Jeg måtte til og med opp flere ganger om natta for å medisinere Xanta og mate henne med sprøyte. Jeg aktet å gjøre ALT for å få min kjære Xanta frisk. Hun var superflink til å ta imot behandling. Tross at hun ikke var sosialisert, tok hun imot alt hun fikk og samarbeidet med å spise og drikke. Jeg følte at Xanta og jeg fikk et sterkere bånd for hver dag. Jeg prøvde varsomt å venne henne på litt kos også, og Xanta tok imot rolig og fint.

En kveld kom jeg inn på badet. Da satt Xanta fremme og tittet på meg. Hun virket mye mer våken og tilgjengelig. Jeg ble helt sjarmert og satte meg ned for å nyte synet av henne og ta bilder. Nå begynte endelig det harde arbeidet å betale seg, tenkte jeg og hadde store planer for livet til Xanta.

Dagen etter, 13. april 2015 hadde jeg hatt en unormal skoledag, så da jeg kom hjem var jeg sliten. Jeg var på badet og hilste på Xanta som satt på pleddet sitt. Fortalte henne at jeg skulle komme tilbake etter en liten sofadupp. Men kort tid etter jeg hadde lagt meg på sofaen, fikk jeg en trang til å gå på badet igjen. Da lå Xanta i kattekassen sin. Jeg snakket litt med henne og gikk til sofaen igjen. Men jeg fikk ikke ro i kroppen og kort tid senere gikk jeg på badet igjen. Da fant jeg Xanta liggende i kassen sin og pese. Jeg forstod med èn gang at det var noe alvorlig galt.

Panisk ringte jeg veterinærvakta for å høre om det var noe jeg kunne gjøre. Hadde hun noe i halsen? Var hun overopphetet? Dehydrert? De kunne ikke hjelpe meg så mye uten å se på henne, men de holdt til en time unna. Jeg ringte derfor den lokale veterinæren og trygla de om å åpne kontoret for oss, og det gjorde de.

Xanta peste ikke på sammen måten hos veterinæren, men det var fordi hun var stressa og slappa ikke av. Veterinæren lytta masse på henne og kjente på magen hennes. Xanta som ikke engang var helt tam holdt seg rolig. Etter en nøye undersøkelse sa veterinæren at Xanta hadde en kraftig bilyd på venstre lunge og at hun mistenkte blodpropp. Jeg hadde ingen erfaring med det fra før, så jeg lurte selvfølgelig på om det var noe vi kunne gjøre. Veterinær sa at hun kunne gi kortison, men at det ikke ville fjerne problemet permanent. Hun forklarte meg hvordan en blodpropp oppstår og at det ikke var noen måte å redde Xanta på.

Den beskjeden var noe av det vanskeligste jeg har opplevd å få høre. Jeg var i fornektelse. Ville ikke innse at Xanta etter ALT vi hadde vært gjennom måtte dø nå sånn plutselig! Jeg gråt og gråt og spurte om og om igjen om ikke det var noe å gjøre. Jeg ville prøve ALT. Samtidig så jeg at Xanta led og innerst inne forstod jeg hva jeg måtte gjøre.

Jeg la Xanta i armene mine vendt opp mot skuldra mi på venstre side. Hun hang med hodet og var svak, men tross pustebesværet og smertene brukte hun sine siste krefter før hun sovna av narkosen på å løfte hodet og se på meg. Som om hun ville takke meg og fortelle meg at det var greit. Jeg silgråter bare nå jeg skriver det... Det er det sterkeste jeg har opplevd. Jeg kysset henne gjentatte ganger, lovte henne at jeg skulle ta godt vare på Yasmin og fortalte henne at jeg elsket henne. Mens veterinæren satte den siste sprøyta så jeg på magen til Xanta løfte seg av pusten for sin siste gang. Jeg var sønderknust...

Jeg har mistet noen firbeinte gjennom livet, men i mitt voksne liv var dette min værste opplevelse så langt. Tross at Xanta hadde strevd mye med helsa, trodde jeg at hun holdt på å bli frisk og hadde en god fremtid. Jeg hadde også nettopp derfor knytta et nært bånd med henne. Jeg tok meg av henne bokstavlig talt dag og natt, og håpet for at slike katter skal få et langt og godt liv er ekstra stort når du ser hva du går gjennom. Jeg hadde mange planer for fremtiden hennes, men nå var den borte... Fremtiden. Hun var borte...

Fortsatt sliter jeg med å se bilder av henne og kjenne på minnene hun ga meg. De føles fortsatt ferske og sorgen vil aldri forsvinne. En liten trøst er Xantas datter Yasmin som jeg etter dette bestemte meg for å beholde. Jeg ser mye av Xanta i henne og Yasmin er blitt ei helt tam og gjennom god jente. Jeg liker å tenke på at noen ganger når Yasmin ser på meg, er det blikket til Xanta jeg møter og slik føler jeg at hun er nær meg.

Senere samme dag dro jeg ned til veterinæren sammen med min kjære og tok ordentlig farvel med Xanta. Jeg stod der lenge og strøk og kysset henne. Med det samme tok jeg også en bit av pelsen hennes som minne og tok poteavtrykk som jeg senere tatoverte på brystet mitt hvor hun sovna inn.

Du vil alltid være med meg, Xanta. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg og urna di av gull som dine øyne, står på flygelet. Takk for alt du ga meg. Jeg håper av hele mitt hjerte at du har det fantastisk over regnbuebroen. Jeg håper at du er sammen med Nuka, din gode venn som døde en måned etter deg. Jeg fikk en følelse av at dere to hørte sammen.

Elsker deg, lille venn.

Xanta 2012 - 13. april 2015

Lagre