Historien om Bølla som ble til våre kjære Tobias


Det hele startet vinteren, 2013. Jeg hadde observert denne ensomme katten som jeg kalte "Bølla" - nemlig fordi han var ei bølle i nabolaget. Han hadde knyttet seg til hunnkatta i leiligheta vi leier ut, derfor slapp han ingen andre katter på tomta vår. Dette gjorde at kattene mine sleit med å komme seg hjem etter tisseturen sin og fikk masse juling. Det ble flere veterinærturer med min Shadow og da han en gang fikk et dypt klor like ved øyet sitt var det nok. Jeg skulle finne disse uansvarlige eierne til Bølla og be de snilt om å kastrere katten sin og holde han inne litt, ellers burde de begynt å betale veterinærregningene mine!

Bølla begynte å dukke opp på verandaen vår en gang daglig. Der satt han og tittet inn på kattene våre, virket det som. Kveld etter kveld satt han der og en eneste bevegelse fra oss tobeinte gjorde at han spurtet sin vei. Selv om vi var inne og han ute var han livredd. Jeg vet at katter kan oppføre seg ekstra sky når de er ute, men jeg synes denne rampen var spesielt stresset. For å i det hele tatt få tatt et bilde av han måtte jeg sette med ned på gulvet langt inne på stua, metervis vekk fra verandadøren hvor han tittet inn. Det tok også sin tid før han turte å bli sittende selv da jeg var så langt unna. Da jeg hadde et bilde gikk jeg rundt til naboene, la bilder i postkassene, spredte ordet på internett, hengte opp plakater og la ut etterlysning av eier i avisa uten resultat. Jeg forstod da at jeg måtte prøve en ny teknikk. At katter kunne være hjemløse var enda ukjent for meg på denne tiden. Da Bølla hadde blitt vant med at jeg satt på gulvet og smilte med øynene til han, begynte jeg å sette ut mat slik at han ble distrahert nok til at jeg kunne åle meg nærmere og nærmere. Jeg hadde nemlig kjøpt et halsbånd med ID-kobbel hvor jeg kunne legge inn en lappe til eier om å kontakte meg. Jeg var kjempespent på om jeg i det hele tatt ville lykkes å få på denne skvetne pusen et halsbånd.

En kveld hadde jeg klart å åle meg helt inntil verandadøren og lirket den opp mens Bølla satt og åt. Han kikket opp, men stupte fort ned i matskåla med våtfôr igjen. Jeg dyttet døra noen små millimeter opp og satt bare og gjorde han bekvem med mitt nærvær. Når jeg hadde gjort dette noen dager begynte jeg å prøve å stryke han svært varsomt i nakken. Han rykket til med det samme, men var mer opptatt av å spise. Etterhvert tok jeg sjansen på å lure halsbåndet rundt halsen hans. Nå skulle jeg gi det ei uke, tenkte jeg og håpet at jeg ville få telefon fra en grei eier.

​Da uka var gått kom Bølla tilbake en kveld uten halsbånd. Enten hadde han mistet det, ellers hadde eieren tatt det av og ikke brydd seg om ID-kobbelen med beskjeden min i. Bølla var godt kjent i området omkring her fordi han vandret fra gård til gård etter mat hver dag. Jeg er ganske sikker på at han hatt ei fast rute, og på morgenen og kvelden lå han i bilvraket på gårdsplassen vår. Hvorfor gjorde han det hvis han hadde et hjem? Jeg så at Bølla var skitten, det var kaldt ute og noe i blikket han fortalte meg at han lengtet etter noe mer enn mat. Jeg fortsatte med mating og nå begynte Bølla å dukke opp to ganger daglig. Han løp alltid raskt sin vei etter måltidene og brydde seg ikke om den isolerte kassen jeg hadde laget til han. Han hadde vel sine rutiner som katter flest. Men så kom snøen tilbake 16. mars og ved kveldsmåltidet denne dagen ble han sittende etterpå. Nå som han godtok nærværet mitt begynte jeg virkelig å få troen på at jeg kunne hjelpe han. Han fortjente et godt hjem i stedet for å vandre rundt i søken etter mat og ly hver dag. Men jeg hadde ikke gjort dette før og jeg hadde ikke midler til å betale for veterinærutgifter. Han trenger jo både kastrering, ID-merking, vaksiner, ormkur og kanskje mer jeg enda ikke var klar over. 18. mars la jeg derfor ut et innlegg på Facebook-gruppa, "Kattefolket" og spurte om råd. Her ble jeg møtt med et engasjement og støtte jeg ikke hadde drømt om. Klart jeg skulle få til å hjelpe denne fortvilte pusen og ei snill dame som het Torill startet kronerulling for oss. Alt som manglet var å fange katten! M

Da Bølla var innlosjert på badet ordnet jeg ei egen side for han på Facebook så det skulle bli enklere for folk å følge oss. Jeg kalte siden, "Bølla - Veien til et nytt liv". Her kunne gjengen fra den andre kattegruppa og nye lesere følge Bøllas historie dag for dag. Over natta kom det inn over 3000 kr, så da Bølla hadde fått roet seg ned litt, var planen å ta han til veterinær for full "overhaling". Jeg brukte de kommende dagene på badegulvet sammen med han, der vi lå sammen og bare snakket, smilte med øynene og delte energi. Jeg prøvde å sette meg inn i hans situasjon og følte jeg forstod han bedre og bedre. Han tok forsiktig imot godbiter og kos rundt nakken. Etterhvert kom han frem fra under benken og la seg inntil meg. Jeg hadde fått en bestevenn.

Jeg turte ikke å vente for lenge med veterinærtimen i tilfelle Bølla kunne være syk, så vi hadde avtale to dager senere. Her gjorde jeg en kjempetabbe. Ikke med at jeg ordnet time så fort, men at jeg ikke lånte meg et kattebur av noen. Alt jeg hadde var en kattedo med overbygg og luke. Jeg stengte Bølla inn i det, tapet foran en pappskive og tenkte at dette ville holde for en så rolig og forsiktig katt. Han var helt rolig i bilen, men da buret skulle bæres ut av bilen og et par meter inn til dyrelegekontoret, bykset Bølla ut og rømte sin vei. Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Han løp litt rundt på veien i forvirring før han gjemte seg i noen busker i et byggefelt like ved. Klinikken lå i sentrum og jeg var livredd for at han skulle bli påkjørt. Jeg hadde han i siktet i en times tid, men til slutt mista jeg han. Naboer ble varsla, noen skulle legge ut mat og holde kontakten, og til og med lokalavisa delte bilde og historien. Jeg nekta å gi meg før jeg fikk tak i han igjen! De neste dagene ble det mange tårer, mye leting etter tips som kom inn og lite søvn. Jeg hatet meg selv og følte jeg bare hadde gjort vondt verre. Hvordan i alle dager skulle jeg få tak i han igjen – i tillegg på et ukjent område? Jeg følte meg så dum og mislykket, og den eneste jeg følte var der for meg var Torill. Denne snille damen fra Facebook-gruppa. Hun ringte meg en dag - jeg hadde aldri snakket med henne på telefonen før, og jeg ble helt sjokkert da hun fortalte at hun satt i Trondheim i rullestol og vridde hjernebarken etter idèer for å hjelpe meg. Tenk at en fremmed dame brydde seg så mye. Det rørte meg virkelig.

Bølla hadde et utseende som er ganske vanlig på katter, så selv om jeg fikk mange tips var det ingen som passet han. Jeg gikk flere turer om dagen i omegn der han forsvant og snille Marte med den blinde hunden Scott og Kayaque kom også helt fra Klæbu og hjalp til i søket. Dessverre gikk det flere uker uten at jeg fant igjen Bølla og jeg var knust.

4. april dro jeg til Trondheim for å låne en kattefelle av FOD og samtidig for å tatovere meg. Det tok litt tid før tatovøren ble klar med stensilet og i mellomtiden fikk jeg ei melding fra storesøss; "BØLLA ER HER". Etter to uker med nederlag hadde jeg ikke så mye tro, men da jeg fikk bildene i fra henne var jeg ikke i tvil. Det VAR Bølla. Da jeg kort tid etter stod nervøs og ble ordnet opp til tatovering, ringte søsteren min og sa at hun hadde fått Bølla på badet. Hun hadde slengt armene rundt han og bært en ganske motvillig, fremmet katt inn på badet sitt. Jeg hadde lyst til å hoppe i taket, rope og gråte av glede, men måtte holde meg i skinnet. Tatovøren spurte om jeg hadde​ vunnet i Lotto! Det var en utålmodig tur hjem og da jeg kom på badet til søss og hvor jeg igjen møtte Bølla under servanten hennes, gråt jeg av glede og lettelse. Han ble med meg hjem igjen og tilbake på badet hvor han skulle rehabiliteres. Han gjemte seg under benken igjen første døgnet, men dagen etter var han fremme for å få kos igjen, noe han setter mye mer pris på enn god mat. Nå skulle vi ikke prøve oss på en veterinærtur til før jeg hadde et enda mer solid bur!

8. april kl. 09.45 skulle vi prøve å komme oss til veterinæren igjen og denne gangen ble han med inn også! Bølla fikk en nøye sjekk av veterinær, Vilde Kvale og assistent, Hanne Hansen. Han var imponerende rolig. Nervøs, men strittet ikke imot noe. Her ble Bølla godt tatt vare på, kastrert, vaksinert og chippet. Endelig! Tusen takk til Hemne Veterinærkontor for flott service og for at jeg fikk bli med på hele seansen! Det var lærerikt.

​Her er notatene fra veterinærtimen:

- Bølla veier hele 5,5 kg! Mest magefett, men det kommer han sakte men sikkert til å miste etterhvert som han kommer på et ordentlig fôr.

- «Byllen» i øret hans viste seg å ikke være betent. Antageligvis bare arrvev.

- Overraskende rene ører! Ikke noe midd.

- Tennene var kjempefine! Imponerende mht. at han har gått ute.

- Under potene var det litt skorpete og sprekkete, men ikke noe alvorlig. Han halter ikke og er ikke noe prega av det.

- Han piper litt når han puster, men det fant vi ut måtte være stressrelatert.

- Hjertet og lungene hørtes fine ut!

- Temperaturen var fin.

- Bølla hadde ikke tissa siden han ble fanga, derfor var blæra svært full. Denne måtte vi praktisk talt tømme litt. Deretter ble det tatt urinprøve. Den hadde litt ekstra protein og litt mye bakterier, men av naturlige årsaker. Bølla vil få en antibiotikakur i tilfelle han har en liten urinveisinfeksjon.

- Bølla fikk også litt væske i tilfelle han ikke vil drikke de første dagene nå.

- Det ble tatt blodprøve som var helt fin! - Kastreringen gikk helt fint. Det var spennende og fascinerende å se på hvordan dette gikk seg til. - Vaksine ble gjort og han kommer til å få en dose til om fire uker.

- ID-chip.

10. april var det endelig klart for å gi Bølla et nytt og finere navn, og det ble Tobias! Det var faktisk et av de første forslagene jeg fikk inn. Jeg søkte også etter nye eiere til Tobias, men det var ingen som meldte seg.

De neste ukene blomstret Tobias. Han kom frem fra benken og la seg inntil meg på gulvet. Vi koste oss masse og etter hvert ble det åpenbart for meg at jeg ville ikke klare å gi han fra meg. Torill ble ekstrahjem innimellom. Han var også et par turer til veterinæren for sårstell og revaksine, og der fikk Tobias skryt for sitt gode lynne hver gang. Det var vanskelig å tro at en så snill og god pus hadde vært hjemløs!

I slutten av mai fikk Tobias prøve seg på å være ute igjen, og det var ikke noe problem! Trangen for å stikke av var heldigvis borte og han lå på verandaen ved siden av meg da jeg solte meg. Når han ikke var å se, ropte jeg et par ganger og da kom han løpende med lystige mjau. Han er en ordentlig takknemlig pus og vi er alle blitt så glade i han. Ja, det er mange katter i hus nå, men jeg har ikke hjertet til å kvitte meg med noen av dem. Det er kallet og jobben min å gi dem et godt liv og det skal jeg. Heldigvis har jeg en fantastisk kjæreste som må finne seg i det bløte hjertet mitt og har åpnet huset sitt for oss. Jeg er uendelig takknemlig for ALLE som har hjulpet oss. Jeg har oppdatert historien litt gjennom årene og kan opplyse om at Tobias og jeg fortsatt har et helt spesielt bånd. Han er en skapning jeg ikke klarer å se for meg å leve uten. Maken til trofast sjel skal man lete lenge etter. Tobias er også en fantastisk terapipus for rehabkattene som kommer til oss. Han blir venn med alle og sørger for at ingen føler seg utenfor. De usikre pusene legger seg inntil han og han slikker dem omsorgsfullt. Han har mange søte puser som synes det er så trygt og godt å være der han er. Tobias sin favorittplass er i armene mine, faktisk, og han elsker å ligge i "krybbe" der som en ordentlig baby mens han grynter fornøyd. Jeg er evig takknemlig for at Tobbetobb kom på verandadøra og forandret livet mitt. <3